Vi har
kommet til den aller siste dagen i 2014, og med det er tiden kommet for å se
tilbake på året vi legger bak oss.
2013 ble på mange måter et veldig tøft år, men når vi nå ser tilbake på 2014 kan vi ikke si annet enn at det har vært en opptur for oss. Takket være engasjement og hjelp fra familie ble det tidlig i sommer klart at vi kunne ta over Staurset Gaard.
2013 ble på mange måter et veldig tøft år, men når vi nå ser tilbake på 2014 kan vi ikke si annet enn at det har vært en opptur for oss. Takket være engasjement og hjelp fra familie ble det tidlig i sommer klart at vi kunne ta over Staurset Gaard.
Jeg vil si litt om det helt først, ettersom dette har preget året vårt aller mest.
Prosessen
med å forsøke å ta over gården stoppet helt opp og vi var i ferd med å gi opp. Daniel
gikk så langt at han gav beskjed om at gården måtte selges på det åpne
markedet, og det var vondt å se meglere, takstmenn o.l. komme inn for å lage
prospekt og forberede visning. Vi følte oss hjelpeløse og alene, og Daniel
kjente i tillegg på en voldsom skyldfølelse overfor de andre i familien. Når
det kom for en dag at det fantes en løsning, og at mange flere brydde seg enn
det vi tidligere hadde trodd, var det tydelig at dette løftet mange tonn fra
hans skuldre spesielt. Vi kjente begge på at hverdagen ble mye lettere å
håndtere. Allerede 01.juli ble vi gårdseiere. En uvirkelig følelse, som vi
først nå nylig har begynt å forstå helheten av. Jeg følte hele sommeren og
høsten at jeg var på besøk og bodde i noen andres hus kun for en periode. Det
er helt klart forskjell på å flytte inn i et «ukjent» hus og et hus som du
kjenner såpass godt fra tidligere. Daniel uttrykker til stadighet frustrasjon
over at klokka på kjøkkenet henger på feil vegg blant annet. ;-) Det vil nok ta enda litt tid før vi føler at vi har fått satt vårt eget preg på
huset.
Det skal ikke legges skjul på at det passet oss perfekt med bedre plass ettersom vi i vår fant ut at vi skulle bli en familie på fire. Nå nærmer termin seg med stormskritt. Vi har hatt en veldig avslappet forhold til dette svangerskapet, noe som begynner å merkes nå. Planen var å begynne å tenke på å ordne i stand for ny baby først etter jul. Men etterhvert som tiden gikk og desember kom gikk det opp for meg at det knapt nok var noen tid å ordne på mellom jul og terminen første uka i januar. Heldigvis hadde vi det meste i hus fra tidligere, og i løpet av dagen i går fikk jeg gjort en hel del. Resten får bli til mens vi går.
Vi har allerede blitt tatt på senga en gang, da jeg i midten av desember våknet på natten med akkurat samme smerter som da Conrad kom til verden. Når jeg trødde rundt på natten sto jeg overfor valgets kvaler, hva var mest fornuftig, pakke fødebaggen eller begynne å få pakket inn julegavene? For å være ærlig hadde jeg større tro på at min bedre halvdel kunne slenge et par elefanttruser i en bag enn å pakke julegavene inn på en fin måte. Hehe! Jeg endte riktignok opp med å pakke en småkaotisk fødebag. En visitt på føden, med CTG-måling viste regelmessige, tette og sterke rier, noe som førte til innleggelse. Jeg hadde absolutt ingen følelse av at det skulle bli fødsel denne dagen, og flere undersøkelser senere, en heftig diskusjon og «oppvaskmøte» på vaktrommet mellom jordmødre og leger førte til at jeg fikk dra hjem igjen. I løpet av den påfølgende dagen gav riene seg, og alt var tilbake som før. Ennå ligger babyen trygt bevart i magehulen sin, så nå har vi stor tro på 2015-baby. :-)
Jeg ble tidlig plaget med åreknuter. Noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle måtte forholde meg til. Plagene ble veldig omfattende, og alt helsepersonell jeg har vært i kontakt med har beskrevet det som «noe av det verste jeg har sett». Ikke lenge etterpå kom bekkenplager snikende, og jeg ble satt i et uføre som passer meg særdeles dårlig. Skulle ikke gjøre ditt og skulle ikke gjøre datt.. Det er neimen ikke enkelt for en person med maur i rompa. Først når kynnere og nedpress meldte seg, og jordmor forkynte hvilke følger dette kunne få, forsto jeg alvoret og gjorde et realt forsøk på å ta vare på meg selv. Jeg ble stadig flinkere til å slappe av, og i eksamensperioden tok jeg virkelig avslappingen til et nytt nivå. Hehe! ;-) Da resultatet kom like før jul kalte Daniel meg bortskjemt, han mente karakter og innsats ikke stod i stil. Kan til dels være enig, for jeg hadde heller ikke forventet en karakter i toppsjiktet med tanke på at jeg sov meg gjennom stoooore deler av eksamensperioden.
Nå gleder vi oss masse på å møte vårt nye familiemedlem! Conrad viser allerede omsorg for babyen i magen, og har forstått at alt godteri som skal deles med lillesøster(?) må gå via mammas munn. Helt perfekt for mammaen sin del. ;-) Han snakker mye om sin nye rolle som storebror, og vi håper gleden og engasjementet varer. Noen dager ønsker han å «åpne opp» slik at babyen får komme ut, mens han andre dager uttrykker at det passer svært dårlig å bli storebror akkurat nå, han vil helst ta det «etterpå».
Året startet med at Conrad begynte i ny barnehage. Han stod på venteliste for å få plass på Åfarnes og det var veldig praktisk for oss at han fikk begynne der. Han trives veldig godt i barnehagen og vil helst dit hver eneste dag. I vinter deltok han på en forestilling i barnehagens regi, og vi fikk for alvor se at han er en like stor entertainer som sin far. :-)
Rundt påske dro vi på en miniferie til Oslo og Kiel. I Oslo besøkte vi Kristian, Torunn og Tante Victoria. Conrad storkoste seg på Kiel-ferga, både med bading, leking og særlig i spillrommet hvor han kunne kjøre motorsykkel.
Trialen har naturligvis også ført oss ut på noen turer gjennom året. Daniel klasset seg opp i år, og deltok både på lokale og nasjonale løp. I tillegg til å bli kretsmester i sin klasse her hjemme, gjorde han det godt blant «ungguttene» når han deltok på Norges-Cup på Eiker. Førsteplass ble det også da jeg og Daniel tok turen til Bodø for todagers midnattssol-løp. Dette var virkelig en opplevelse for livet der løpet foregikk på nattestid i et nydelig nordnorsk landskap som badet i midnattssol. Vi håper å kunne ta turen tilbake hele gjengen i 2015.
Sommerferien viet vi til et realt ryddesjau, hvor vi også fikk malt litt, før vi tok turen til Sverige med campingvogn. Vi avsluttet turen litt tidligere enn først planlagt da jeg slet med smerter og knapt klarte å gå. Det var i tillegg en uutholdelig varme den uka vi var på farten, og det ble nesten i meste laget både for to- og firbente.
Gjennom høsten har det blitt mange arbeidstimer på gården for Daniel sin del. Han har startet den evigvarende ryddeprosessen, og fått bedret noen prekære ting på huset. Han har hugd noe ved innimellom, slik at vi skulle ha sjans til å fyre nå når kulden kom. Han har skrudd på traktorer og utstyr, i forsøk på å få slått markene. Sistnevnte måtte vi imidlertid bare gi opp, men takket være en godhjertet sambygding som tilbød seg å hjelpe oss, fikk vi slått gresset før høsten kom.
Det skal ikke legges skjul på at det passet oss perfekt med bedre plass ettersom vi i vår fant ut at vi skulle bli en familie på fire. Nå nærmer termin seg med stormskritt. Vi har hatt en veldig avslappet forhold til dette svangerskapet, noe som begynner å merkes nå. Planen var å begynne å tenke på å ordne i stand for ny baby først etter jul. Men etterhvert som tiden gikk og desember kom gikk det opp for meg at det knapt nok var noen tid å ordne på mellom jul og terminen første uka i januar. Heldigvis hadde vi det meste i hus fra tidligere, og i løpet av dagen i går fikk jeg gjort en hel del. Resten får bli til mens vi går.
Vi har allerede blitt tatt på senga en gang, da jeg i midten av desember våknet på natten med akkurat samme smerter som da Conrad kom til verden. Når jeg trødde rundt på natten sto jeg overfor valgets kvaler, hva var mest fornuftig, pakke fødebaggen eller begynne å få pakket inn julegavene? For å være ærlig hadde jeg større tro på at min bedre halvdel kunne slenge et par elefanttruser i en bag enn å pakke julegavene inn på en fin måte. Hehe! Jeg endte riktignok opp med å pakke en småkaotisk fødebag. En visitt på føden, med CTG-måling viste regelmessige, tette og sterke rier, noe som førte til innleggelse. Jeg hadde absolutt ingen følelse av at det skulle bli fødsel denne dagen, og flere undersøkelser senere, en heftig diskusjon og «oppvaskmøte» på vaktrommet mellom jordmødre og leger førte til at jeg fikk dra hjem igjen. I løpet av den påfølgende dagen gav riene seg, og alt var tilbake som før. Ennå ligger babyen trygt bevart i magehulen sin, så nå har vi stor tro på 2015-baby. :-)
Jeg ble tidlig plaget med åreknuter. Noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle måtte forholde meg til. Plagene ble veldig omfattende, og alt helsepersonell jeg har vært i kontakt med har beskrevet det som «noe av det verste jeg har sett». Ikke lenge etterpå kom bekkenplager snikende, og jeg ble satt i et uføre som passer meg særdeles dårlig. Skulle ikke gjøre ditt og skulle ikke gjøre datt.. Det er neimen ikke enkelt for en person med maur i rompa. Først når kynnere og nedpress meldte seg, og jordmor forkynte hvilke følger dette kunne få, forsto jeg alvoret og gjorde et realt forsøk på å ta vare på meg selv. Jeg ble stadig flinkere til å slappe av, og i eksamensperioden tok jeg virkelig avslappingen til et nytt nivå. Hehe! ;-) Da resultatet kom like før jul kalte Daniel meg bortskjemt, han mente karakter og innsats ikke stod i stil. Kan til dels være enig, for jeg hadde heller ikke forventet en karakter i toppsjiktet med tanke på at jeg sov meg gjennom stoooore deler av eksamensperioden.
Nå gleder vi oss masse på å møte vårt nye familiemedlem! Conrad viser allerede omsorg for babyen i magen, og har forstått at alt godteri som skal deles med lillesøster(?) må gå via mammas munn. Helt perfekt for mammaen sin del. ;-) Han snakker mye om sin nye rolle som storebror, og vi håper gleden og engasjementet varer. Noen dager ønsker han å «åpne opp» slik at babyen får komme ut, mens han andre dager uttrykker at det passer svært dårlig å bli storebror akkurat nå, han vil helst ta det «etterpå».
Året startet med at Conrad begynte i ny barnehage. Han stod på venteliste for å få plass på Åfarnes og det var veldig praktisk for oss at han fikk begynne der. Han trives veldig godt i barnehagen og vil helst dit hver eneste dag. I vinter deltok han på en forestilling i barnehagens regi, og vi fikk for alvor se at han er en like stor entertainer som sin far. :-)
Rundt påske dro vi på en miniferie til Oslo og Kiel. I Oslo besøkte vi Kristian, Torunn og Tante Victoria. Conrad storkoste seg på Kiel-ferga, både med bading, leking og særlig i spillrommet hvor han kunne kjøre motorsykkel.
Trialen har naturligvis også ført oss ut på noen turer gjennom året. Daniel klasset seg opp i år, og deltok både på lokale og nasjonale løp. I tillegg til å bli kretsmester i sin klasse her hjemme, gjorde han det godt blant «ungguttene» når han deltok på Norges-Cup på Eiker. Førsteplass ble det også da jeg og Daniel tok turen til Bodø for todagers midnattssol-løp. Dette var virkelig en opplevelse for livet der løpet foregikk på nattestid i et nydelig nordnorsk landskap som badet i midnattssol. Vi håper å kunne ta turen tilbake hele gjengen i 2015.
Sommerferien viet vi til et realt ryddesjau, hvor vi også fikk malt litt, før vi tok turen til Sverige med campingvogn. Vi avsluttet turen litt tidligere enn først planlagt da jeg slet med smerter og knapt klarte å gå. Det var i tillegg en uutholdelig varme den uka vi var på farten, og det ble nesten i meste laget både for to- og firbente.
Gjennom høsten har det blitt mange arbeidstimer på gården for Daniel sin del. Han har startet den evigvarende ryddeprosessen, og fått bedret noen prekære ting på huset. Han har hugd noe ved innimellom, slik at vi skulle ha sjans til å fyre nå når kulden kom. Han har skrudd på traktorer og utstyr, i forsøk på å få slått markene. Sistnevnte måtte vi imidlertid bare gi opp, men takket være en godhjertet sambygding som tilbød seg å hjelpe oss, fikk vi slått gresset før høsten kom.
I slutten av
november ble Daniel sykemeldt. Han har i lang tid slitt med smerter i skuldre
og nakke, men problemene ble nå enda større og gikk utover både nattesøvn og livskvalitet
for øvrig. Han er nå under behandling for nerver som trolig ligger i klem, men
er foreløpig usikker på effekten av behandlingene. Man kan heller ikke legge
skjul på at de siste årene har vært tøffe, og det praktiske omkring gården har
holdt mange følelser på avstand. Når ting nå begynner å falle på plass og på
mange måter roe seg er det kanskje naturlig at man får en reaksjon. Daniel er
veldig snill og serviceinnstilt, og sier sjelden nei til å hjelpe kunder, selv
om de ringer til alle døgnets tider. Han stresser derfor mye rundt, og har
sjelden ro på kroppen. Jeg har derfor stor forståelse for at alle disse
forholdene har ført til en nedtur for hans del. Jeg håper 2015 kan bidra til at
han får tid og rom til å ta vare på seg selv og finne tilbake til livsglede og
overskudd.
2014 har ikke bydd på så mye familietid som vi kanskje skulle ønske. All tid og kapital har blitt lagt i gården, og vi har ofte jobbet sene kvelder på hver vår tue. Vi tenker likevel at dette har vært en fornuftig investering, da det er her vi skal tilbringe alle årene fremover, og vi ønsker et hjem som alle vil trives i. Vi gleder oss derfor til å jobbe videre med eventyret i 2015, og ser frem til mange nye prosjekter. Forhåpentligvis vil jeg også kunne bidra i større grad, og at vi slik blir mer samlet igjen som familie.
Vi på Staurset Gaard ønsker familie og venner et nytt og godt år, fylt med glede og kjærlighet.
Hjertelig velkommen innom oss i løpet av det nye året.
