Jeg tipper det kan være flere som føler det som meg. Man venter en ny verdensborger, en spennende tid med masse glede og undring. Brått blir sommerfuglene i magen helt ville, et nytt tilbud lyser mot deg som verdens vakreste fyrverkeri, dette må du ha, skriker det mot deg. Du er kanskje lett påvirkelig, ønsker absolutt det beste for barnet ditt, ønsker at ting skal se bra ut utad og liker å la andre tro at du ofrer alt for den lille som skal komme. Jeg ønsker alt dette, det kan jeg ærlig innrømme. Men samtidig ønsker jeg det beste for min kjære Conrad og familien forøvrig. I det ligger hverdagslige utgifter til mat, strøm, hus, bil og barnehage. Ja, for ikke å glemme forsikringer! Det har vi lært å se viktigheten av!!
Så hvor mange av disse må ha-tilbudene må man faktisk ha? Jeg er glad jeg ikke er førstegangsfødende denne gangen, som student og med rykende ferskt huslån. Da hadde jeg fort endt opp som en av de mange katastroferammede på luksusfellen. Tilbudene tar aldri slutt og jeg vil påstå at en førstegangsfødende er noe mer påvirkelig enn en andre- eller tredjegangs. For ikke å glemme at mange har igjen en del saker fra tidligere barn, slik som vi har. Jeg kommer tilbake til dette.
Jeg er glad jeg har vokst opp med en mor med meget streng økonomisk disiplin, minnes godt den lille oransje boken hvor alle inntekter og utgifter sirlig ble ført inn. Skal tro om hun er der ennå, eller om dette var et resultat av tilværelsen som hardtarbeidende alenemor? Uansett, på den andre enden av skalaen finner man min far. På mange måter fri og frank, og med en noe mer avslappet og løssluppen holdning til økonomi. I alle fall er det dette jeg har fått inntrykk av. Hans økonomiske sans har nok også smittet noe over på meg, for her er det ingen liten oransje bok, og pensumlitteraturen dette året måtte kjøpes på kreditt som følge av at jeg bare måtte ha et par ting ekstra på Ullared i sommer.
Med lærdom fra både mamma og pappa har jeg fått en nokså grei økonomisk sans. Jeg har lært litt av pappa og lever mens jeg kan, men mamma-fornuften slår inn og hinter raskt om at det kommer dager (og måneder) etter denne. Slik surfer jeg på mange måter gjennom livet.
Nå skal det sies at jeg aldri (!!) hadde kunnet studere etter jeg ble mor om det ikke var for Daniel. Eller, jeg skal vell aldri si aldri, for jeg har et inntrykk av at studerende alenemødre har ganske greie støtteordninger som gjerne gir de mer å leve for enn de 6000kr lånekassen «sponser» meg med. Jeg må tross alt gjøre opp for meg også,å betale tilbake en hel del. Hehe! Uansett vil det ikke være et alternativ for meg å fortsette livets reise uten Daniel, så noe mer tid på disse spekulasjonene er bortkastet. Daniel jobber og står på. Han jobber for mat på bordet, for varme og tak over hodet, for Lambi dopapir og Mills kaviar. En real hverdagshelt!!
Vi skifter kanal og går tilbake for å se hva jeg driver med. Jo, der sitter jeg, på forelesning… Men vent litt, sjekk fanene som ligger oppe på nettleseren i bakgrunnen. Barnas Hus, Baby Comfort, Lillelam, Name-it, Sam & Sofie… Her er det vist noen som drømmer seg bort. Og det er altså meg. Jeg drømmer meg bort nærmest daglig. I innboksen på mailen tikker det til stadighet inn noe jeg fristes av. Et supertilbud, en rabattkupong, en ny kundeavis.. Det er til å bli sprø av! Jeg har selv takket ja til alle tilbudene, så nå er tiden kommet for å takke nei til kontinuerlig tilførsel av kjøpelyst. Avmelding er det noe som heter, og *klikk*, der var det gjort.
Jeg har vært flink, meldt meg av mange nyhetsbrev, og det føles deilig å ikke ha kjennskap til alle tilbud. Facebook sørger riktignok for at jeg får med meg mer enn nok likevel, men som Facebook-avhengig må jeg heller jobbe med evnen til å ikke la meg påvirke, enn å slette profilen min.
Vi har i og for seg alt vi trenger av klær og utstyr til lillesøster kommer. Kan vel si det slik at vi har alt og en hel del til. Når vi ventet Conrad var jeg i full jobb, utgiftene våre var færre og lavere. Det fantes faktisk rom til å handle. Jeg hadde imidlertid ikke tenkt over hvor mange gaver vi kunne komme til å få, noe som viste seg å være overveldende mange. Derfor har vi kassevis med klær etter Conrad. Det er bare en ting… det er jo «gutteklær». En del er naturligvis kjønnsnøytralt, siden vi ikke viste kjønn. Men etter at snoppen gjorde seg til kjenne har klærne bare blitt mer og mer maskuline. Nå kjenner jeg veldig på at vi «må ha» jenteklær og jenteting. Min datter skal ikke være et offer for at hun har en storebror. Og det tenker jeg... guttejenta selv. Gud, jeg er rar! Men igjen tror jeg det er de massive tilbudene jeg eksponeres for som er noe av årsaken. Snart alle klær kan kjøpes i blått, eller rosa...!
Fra Facebook kommer et annet fenomen, nemlig kjøp-salg sider. Jeg har vært særdeles skeptisk til å kjøpe brukt, men tok faktisk en sjanse her forrige uke. Det dukket nemlig opp en liten klespakke for jente, i størrelse helt helt nyfødt. Klærne var av Kappahl-merket Newbie, som jeg liker veldig godt. 200kr for en «strikket» dress, to kjoler, «strikket» jakke, tre bodyer, to bukser, sokker, lue og tøfler, - det kunne studentøkonomien klare! No sitter jeg overlykkelig tilbake med et lite knippe helt fine jenteklær som jeg gleder meg til å kunne kle lillesøster i.
Det er begrenset hva vi MÅ ha, det er begrenset hva det MÅ koste, og det er faktisk begrenset hvorvidt andre vurderer kostnaden på klær og utstyr til barnet ditt!
Lykkelige barn lever best, og varig lykke kan ikke kjøpes for penger. :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar