Jeg ser nok en gang 50-tallet på vekten, etter å ha vært godt oppe på 70-tallet! Det tyder på at jeg har
blitt mamma igjen, og dermed er det også på tide å introdusere den lille
mageboeren her på bloggen. ;-)
Noe nyttårsbarn ble det ikke (http://www.andalsnes-avis.no/frapapir/article10501483.ece), men å bli først i kommunen, -det klarte vi (http://www.andalsnes-avis.no/nyheter/article10526856.ece).
Pappa spådde fødsel 7.januar på grunnlag av fullmånen 5.januar. To dager før eller etter fullmåne sier vist myten at fødsler har større sjanse for å finne sted. Når jeg sjekket for Conrad sin del stemte dette. To dager før Conrad var født var det også fullmåne. 7.januar var termin, mamma hadde fri fra jobb, ingen forelesning, alt lå rett og slett til rette for fødsel. Noe fleipefult la jeg ut en facebook-status om dette, hvor jeg hentydet at jeg planla fødsel denne onsdagen. Kun 5 % av alle gravide føder på termin, så jeg forsto jo at sjansen var heller liten.
Når jeg la meg tirsdag 6.januar tenke jeg at «planen» så ut til å ryke og jeg forberedte meg på nok en jordmortime dagen etter. Jeg snapchattet litt med en venninne før jeg sovnet og forsikret henne om at ennå var det ingen fødsel på gang.
03.15 bråvåknet jeg av at en diger vannballong eksploderte mellom bena mine. Først ble jeg litt irritert over å bli påført noe slik når jeg endelig sov litt godt (for første gang på 5 døgn) men det gikk fort over da jeg forsto hva som var hendt. Siden hodet ikke var festet hadde jeg fått beskjed om å bli liggende og ringe ambulanse ved evnt. vannavgang. Jeg hadde dermed ikke annet valg enn å vekke den kommende far, som også sov meget godt. Jeg ristet han det jeg greide og brølte til slutt, «Daniel, vannet har gått!!!» Uten å foretrekke en mine snur han seg rundt mot meg og mumler «på begge sider!?». Jeg måtte virkelig spørre opp igjen, men før jeg viste ordet av det stod han midt på soveromsgulvet. Der tok han tre-fire piruetter rundt seg selv før han står å stirrer ned i sengen, «du er sikker på det er vannet som har gått? Du svetter ikke bare veldig mye?» Hvilket spørsmål var dette?? Jeg kunne ikke annet enn å le. Da våknet Daniel også, og innså at nå var det alvor. Jeg bekymret meg mest for den dyre sengen vår, mens Daniel ringte sykebil. Jeg oppdaterte venninnen på snap med et bilde av et meget lubbent «vannet har gått fjes», og ringte mamma. Hun kom for å være hos Conrad. Jeg ble båret ut mens jeg beordret Daniel til å ta med alt jeg så på veien, «dunjakke må jeg ha, også den Bjørnstjerne Bjørnson boka der, og språkhistorieboka på stua, og veska mi..» Alt ble med, men sko, det var det ingen som tenkte på. :-)
Etter en liten sightseeing opp til Dale (sykebilen kjørte feil, for andre gang…) var vi på vei. Riene var begynt og økte raskt i intensitet. Vi ventet så vi fikk tatt første ferga, og derfra ringte ambulansen og fikk klarsignal til å passere gjennom Fannefjordstunellen som stengte to dager tidligere. Eneste referansepunkt jeg hadde på turen var «dumpene» på hver side av Bolsøybrua, disse forsterket rien jeg var midt inne i. ;-) Vell fremme på sykehuset ankom jeg en kaotisk fødeavdeling og jeg ble tildelt sjefen sjøl (overjordmora), som egentlig skulle sitte på kontoret. Hun var en dame av få ord, og kommunikasjonen oss mellom var heller minimal, til tross for at jeg stilte en million spørsmål. Jeg var sjeleglad jeg hadde født før, ellers hadde jeg nok blitt rimelig skremt av å ikke vite noe om hva som foregikk. Jeg var f.eks. fast bestemt på å få epidural denne gangen, hvis det var en mulighet. Da Daniel etter hvert spurte om dette var mulig fikk vi til svar, «åja, vil du ha det, vent litt da så skal jeg…» også ble det med det. Epiduralen fikk jeg aldri. I ettertid ser jeg at det sikkert gikk for fort på slutten, men det sa hun altså ikke noe om. Hehe! Jeg fikk tidlig trang til å presse nå også, likens som med Conrad, og siden hun hadde informert om kun 4 cm åpning da trangen kom holdt jeg igjen med jeg klarte. Det var jo det jeg husket jeg fikk beskjed om sist. Klokken var nå rundt 9 ser jeg på et bilde jeg har tatt av klokken på fødestuen. Til slutt hylte jeg at jeg MÅTTE presse, og fikk tydeligvis lov til det. Utfra skjemaet som skisserer fødselen grafisk gjorde dette susen, for kurven utgjør en kraftig diagonal nedover og 11.44 står det at en perfekt jente ble født. Jeg minnes at jeg sjekket kjapt om det var en jente, og deretter var jeg mest nysgjerrig på morkaken (som forøvrig var dobbelt så stor som «normalt», noe jeg kan forstå, for det var voldsomme greier. Hehe!), den gikk jeg nemlig glipp av sist. Pappaen klipte navlestrengen, noe jeg også fikk med meg denne gangen. Deretter var jeg klar for lunsj og telefonrunde. Utrolig hvor mye bedre jeg følte meg rett etterpå denne gangen!
Dagene på føden gikk (sakte) som sist. Men jeg hadde en halt annen ro denne gangen, så jeg klarte å nyte dagene noe mer. Første dagene var preget av etterrier fra h*?%&#e, en kvalm liten jente som kastet opp en del og besøk. Deretter kom vi oss begge to og var klare for hjemreise. En UL av dekket imidlertid at jeg hadde mye rester fra morkaken og måtte ble en dag ekstra for å få medisiner som kunne fikse dette. Ingen medisiner fungerte og jeg ble sendt hjem med en veldig stor infeksjonsfare. Foreløpig har ingenting skjedd, og etter mye frem og tilbake mellom leger og jordmødre har det nå blitt konkludert med at legen på sykehuset muligens har tatt feil (flere ganger, og det samme har jordmoren han hadde med seg) og at det derfor ikke er noen ting å tenke på. Jeg skulle i alle fall blitt dårlig til nå hvis det hadde vært noe, så da har jeg slått meg til ro med dette, selv om det er litt irriterende når det skal bli så mye styr for tilsynelatende ingenting.
Vell hjemme møtte vi en utrolig stolt storebror. Han vil kose, holde, og bære, og er gjerne våken sammen med meg for mating kl 05-06 om morgenen. Han henter ting mens jeg mater, han springer og gir smokk om hun skriker og jeg er opptatt, rett og slett en super-storebror. :-)
Vi har gitt gull-jenta navnet Hermine, noe som ikke er inspirert av Harry Potter. Vi har verken lest noen bøker eller sett filmene. For Conrads del går hun ennå under navnet baby.
Nå går dagene til mating, raping, bæsjing og soving. Jeg ammer ikke, jeg mammer. Dette innebærer omsorg, nærhet, trygghet, kjærlighet og morsmelkerstatning fra flaske. Et valg vi har tatt som er perfekt for oss!
Jeg har ramlet helt av lasset når det gjelder studiene, så her forstår jeg at jeg får en stor jobb etter hvert, men akkurat nå har det føltes mest riktig og vie tid til familien.
Daniel er fortsatt sykemeldt (og blir nok det i lang tid), så her har jeg jo god hjelp. Jeg håper også for hans del at Hermine og Conrad kan bidra til at han blir raskere frisk.
Noe nyttårsbarn ble det ikke (http://www.andalsnes-avis.no/frapapir/article10501483.ece), men å bli først i kommunen, -det klarte vi (http://www.andalsnes-avis.no/nyheter/article10526856.ece).
Pappa spådde fødsel 7.januar på grunnlag av fullmånen 5.januar. To dager før eller etter fullmåne sier vist myten at fødsler har større sjanse for å finne sted. Når jeg sjekket for Conrad sin del stemte dette. To dager før Conrad var født var det også fullmåne. 7.januar var termin, mamma hadde fri fra jobb, ingen forelesning, alt lå rett og slett til rette for fødsel. Noe fleipefult la jeg ut en facebook-status om dette, hvor jeg hentydet at jeg planla fødsel denne onsdagen. Kun 5 % av alle gravide føder på termin, så jeg forsto jo at sjansen var heller liten.
Når jeg la meg tirsdag 6.januar tenke jeg at «planen» så ut til å ryke og jeg forberedte meg på nok en jordmortime dagen etter. Jeg snapchattet litt med en venninne før jeg sovnet og forsikret henne om at ennå var det ingen fødsel på gang.
03.15 bråvåknet jeg av at en diger vannballong eksploderte mellom bena mine. Først ble jeg litt irritert over å bli påført noe slik når jeg endelig sov litt godt (for første gang på 5 døgn) men det gikk fort over da jeg forsto hva som var hendt. Siden hodet ikke var festet hadde jeg fått beskjed om å bli liggende og ringe ambulanse ved evnt. vannavgang. Jeg hadde dermed ikke annet valg enn å vekke den kommende far, som også sov meget godt. Jeg ristet han det jeg greide og brølte til slutt, «Daniel, vannet har gått!!!» Uten å foretrekke en mine snur han seg rundt mot meg og mumler «på begge sider!?». Jeg måtte virkelig spørre opp igjen, men før jeg viste ordet av det stod han midt på soveromsgulvet. Der tok han tre-fire piruetter rundt seg selv før han står å stirrer ned i sengen, «du er sikker på det er vannet som har gått? Du svetter ikke bare veldig mye?» Hvilket spørsmål var dette?? Jeg kunne ikke annet enn å le. Da våknet Daniel også, og innså at nå var det alvor. Jeg bekymret meg mest for den dyre sengen vår, mens Daniel ringte sykebil. Jeg oppdaterte venninnen på snap med et bilde av et meget lubbent «vannet har gått fjes», og ringte mamma. Hun kom for å være hos Conrad. Jeg ble båret ut mens jeg beordret Daniel til å ta med alt jeg så på veien, «dunjakke må jeg ha, også den Bjørnstjerne Bjørnson boka der, og språkhistorieboka på stua, og veska mi..» Alt ble med, men sko, det var det ingen som tenkte på. :-)
Etter en liten sightseeing opp til Dale (sykebilen kjørte feil, for andre gang…) var vi på vei. Riene var begynt og økte raskt i intensitet. Vi ventet så vi fikk tatt første ferga, og derfra ringte ambulansen og fikk klarsignal til å passere gjennom Fannefjordstunellen som stengte to dager tidligere. Eneste referansepunkt jeg hadde på turen var «dumpene» på hver side av Bolsøybrua, disse forsterket rien jeg var midt inne i. ;-) Vell fremme på sykehuset ankom jeg en kaotisk fødeavdeling og jeg ble tildelt sjefen sjøl (overjordmora), som egentlig skulle sitte på kontoret. Hun var en dame av få ord, og kommunikasjonen oss mellom var heller minimal, til tross for at jeg stilte en million spørsmål. Jeg var sjeleglad jeg hadde født før, ellers hadde jeg nok blitt rimelig skremt av å ikke vite noe om hva som foregikk. Jeg var f.eks. fast bestemt på å få epidural denne gangen, hvis det var en mulighet. Da Daniel etter hvert spurte om dette var mulig fikk vi til svar, «åja, vil du ha det, vent litt da så skal jeg…» også ble det med det. Epiduralen fikk jeg aldri. I ettertid ser jeg at det sikkert gikk for fort på slutten, men det sa hun altså ikke noe om. Hehe! Jeg fikk tidlig trang til å presse nå også, likens som med Conrad, og siden hun hadde informert om kun 4 cm åpning da trangen kom holdt jeg igjen med jeg klarte. Det var jo det jeg husket jeg fikk beskjed om sist. Klokken var nå rundt 9 ser jeg på et bilde jeg har tatt av klokken på fødestuen. Til slutt hylte jeg at jeg MÅTTE presse, og fikk tydeligvis lov til det. Utfra skjemaet som skisserer fødselen grafisk gjorde dette susen, for kurven utgjør en kraftig diagonal nedover og 11.44 står det at en perfekt jente ble født. Jeg minnes at jeg sjekket kjapt om det var en jente, og deretter var jeg mest nysgjerrig på morkaken (som forøvrig var dobbelt så stor som «normalt», noe jeg kan forstå, for det var voldsomme greier. Hehe!), den gikk jeg nemlig glipp av sist. Pappaen klipte navlestrengen, noe jeg også fikk med meg denne gangen. Deretter var jeg klar for lunsj og telefonrunde. Utrolig hvor mye bedre jeg følte meg rett etterpå denne gangen!
Dagene på føden gikk (sakte) som sist. Men jeg hadde en halt annen ro denne gangen, så jeg klarte å nyte dagene noe mer. Første dagene var preget av etterrier fra h*?%&#e, en kvalm liten jente som kastet opp en del og besøk. Deretter kom vi oss begge to og var klare for hjemreise. En UL av dekket imidlertid at jeg hadde mye rester fra morkaken og måtte ble en dag ekstra for å få medisiner som kunne fikse dette. Ingen medisiner fungerte og jeg ble sendt hjem med en veldig stor infeksjonsfare. Foreløpig har ingenting skjedd, og etter mye frem og tilbake mellom leger og jordmødre har det nå blitt konkludert med at legen på sykehuset muligens har tatt feil (flere ganger, og det samme har jordmoren han hadde med seg) og at det derfor ikke er noen ting å tenke på. Jeg skulle i alle fall blitt dårlig til nå hvis det hadde vært noe, så da har jeg slått meg til ro med dette, selv om det er litt irriterende når det skal bli så mye styr for tilsynelatende ingenting.
Vell hjemme møtte vi en utrolig stolt storebror. Han vil kose, holde, og bære, og er gjerne våken sammen med meg for mating kl 05-06 om morgenen. Han henter ting mens jeg mater, han springer og gir smokk om hun skriker og jeg er opptatt, rett og slett en super-storebror. :-)
Vi har gitt gull-jenta navnet Hermine, noe som ikke er inspirert av Harry Potter. Vi har verken lest noen bøker eller sett filmene. For Conrads del går hun ennå under navnet baby.
Nå går dagene til mating, raping, bæsjing og soving. Jeg ammer ikke, jeg mammer. Dette innebærer omsorg, nærhet, trygghet, kjærlighet og morsmelkerstatning fra flaske. Et valg vi har tatt som er perfekt for oss!
Jeg har ramlet helt av lasset når det gjelder studiene, så her forstår jeg at jeg får en stor jobb etter hvert, men akkurat nå har det føltes mest riktig og vie tid til familien.
Daniel er fortsatt sykemeldt (og blir nok det i lang tid), så her har jeg jo god hjelp. Jeg håper også for hans del at Hermine og Conrad kan bidra til at han blir raskere frisk.
