God kveld. Her sitter jeg, akkurat ferdig med ukens første forelesning. Dagens tema i IKT var blogg, og jeg har fått en oppgave som går ut på å opprette og skrive en egen blogg. Dere skjønner kanskje hvor jeg er på vei..? Jeg har jo en blogg, -denne! Og det var når jeg skulle logge meg inn for å opprette en ny jeg kjente det... hjelpe meg så fort tiden går. Det er mer enn 1,5 år siden jeg skrev forrige innlegg her!! 1,5 år, Hermine var nyfødt, jeg var sliten. Conrad var snart 3 år, og Daniel var sikkert minst like sliten. Hva skjedde så!? Hva har skjedd det siste året, og vel så det? Det er et godt spørsmål. Jeg vet nesten ikke. Jeg har bare vært her, vært der, vært... ja hvor har jeg egentlig vært?
Det er kanskje sånn at når det koker som verst rundt en, når man virkelig tror det ikke går lengre, så blir man fanget opp av en boble!? En beskyttende boble hvor tiden nærmest står stille og man bare vagt skimter omverdenen? Det må være slik det henger sammen, det føles i alle fall veldig beskrivende for hvordan jeg har hatt det de siste årene, og sikkert kommer til å ha det en god stund til.
Når jeg nå brått oppdaget at livet har gått videre på utsiden av boblen, mens jeg nærmest er på stedet hvil så fikk jeg meg en tankevekker. Hva har jeg gått glipp av? Hva har jeg ikke evnet å følge opp? Det er sikkert mye, men heldigvis (?) vet jeg det ikke selv. Jo, forresten, en ting jeg jeg at jeg har gått glipp av... SKAM! Det er vistnok noe som går, eller gikk, på TV. Men TV det ser jeg ikke på. Ikke før klokken har passert midnatt og jeg bare MÅ ha noen minutters avkobling for å kunne tenke tanken på å sove. Og der sovner jeg, på sofaen...
For alle som nå kanskje lurer på hvordan vi har det, og hva vi driver med, her følger en liten oppdatering på meg og mitt.
Hermine er ei lita jente med stor vilje. Hun er selvstendig som få, har ryddemani og gaffelfobi. Hun har en kroppsbeherskelse jeg bare kan drømme om, noe jeg i og for seg er sjeleglad for med tanke på hvor høyt hun kommer seg i løpet av et øyeblikk, og mindre enn det. Hermine er ganske enkelt fryktløs!
LilleVill, som storebror døpte henne alt da hun var ganske liten, lever opp til kallenavnet sitt og holder oss alle i aktivitet, en del ganger blir det i meste laget, men det er jeg vist ikke den rette til å uttale meg om ettersom hun er "prikk lik mammaen sin".
I høst begynte Hermine i barnehagen, noe som var godt både for henne og meg. Nå begynner språket som smått å komme. Hun synger og danser, er ei skikkelig utejente, og elsker dyrene!
Conrad er familiens tenker. Han analyserer, grubler, filosoferer og dikter. Conrad overasker oss ofte med spørsmål, refleksjoner, meningsytringer og begrepsbruk som vi ikke kan skjønne hvor han har hentet. Det eneste vi skjønner er at det foregår MYE i det lille hodet, kanskje langt mer enn ønskelig. Jeg er ganske overbevist om at Conrad er litt sensitiv og tar inn det aller meste.
Det siste året har han vært mye plaget av nattskrekk, noe som var veldig skremmende for oss de første gangene. Nå begynner vi å bli vant og har innarbeidet rutiner som vi føler oss trygge med, men det er forsatt veldig vondt hver gang det skjer. Mye fordi det ikke finnes noe svar på hvorfor disse anfallene kommer. Selv om han selv ikke vet noe av det merker vi at han blir veldig sliten, og når hverdagen ellers går i hundre så får vi aldri tid til å hente oss inn igjen. Vi har forsøkt å bli flinkere på å ikke legge for mange planer, og helgene har blitt rimelig hellige. Vi trenger tid hjemme uten andre planer enn å leke, slappe av og kose oss SAMMEN.
Dette er noe det har vært utrolig lite av de siste årene. Enten studerer jeg eller så jobber Daniel, dette foregår (stort sett) på skift hvor den som ikke jobber/studerer har ungene.
Daniel har blitt bedre i forhold til depresjonen, han har sluttet på medisinene, men er dårligere enn noen gang. Han er under utredning og vi håper å få noen svar med tiden, men vi innser at dette er en prosess som vil ta veeeeeldig lang tid. Køene i det norske helsevesenet er tydeligvis lange, og man kan kun utredes for èn mulig sykdom av gangen. De siste fire månedene er det en ryggmargsprøve han har ventet på, en prøve legen mente ikke ville gi noen svar i retning en diagnose, men det var standard prosedyre. Det er utrolig tøft å se at en mann på 30 år ikke fungerer i en alminnelig hverdag. Jeg har ikke ord for hvor mye jeg ønsker meg litt mer hjelp i hverdagen, men ennå færre ord har jeg som kan beskrive hvor inderlig jeg skulle ønske han slapp alle smertene. Jeg ser hvor sliten han er, hvor vondt han har det, og hvor mye han ønsker å leve livet til det fulle.
Eva-Therese, det er meg. Jeg studerer fortsatt, dette året på fulltid, i motsetning til 75% som det har vært tidligere. I vår klarte jeg, mot alle odds, å fullføre bacheloren min. Med Hermine på ene armen og med den andre langt oppi rattataen på en sau ble det begrenset tid til eksamenslesing og bachelorskriving. Resultatene ble naturlig nok deretter, men jeg klarte det! Den norske kongerekken fikk jeg aldri pugget, men jeg fikk prøvd meg som jordmor opp til flere ganger, deriblant til lille Håkon Håkonsson. Å være mamma, student, husmor, kjæreste, assisterende sauebonde og Eva-Therese er litt heavy. Og jeg føler meg mange ganger alene når Daniel er såpass dårlig.
I år er siste året på høyskolen (for denne gang?) og jeg følte meg så lur da jeg tidlig i løpet bestemte meg for å spare de "kjekkeste" fagene til slutt, som en gulrot jeg kunne se frem til. Lite viste jeg at det var de to mest arbeidskrevende fagene jeg valgte å ta i år, også begge to samtidig! Her sitter jeg altså, drømmer om en kveld foran tv'en, et varmt bad, middag og en gooood og laaaang natts søvn. "Du har valgt det selv" fikk jeg høre forleden, og det skal jeg ikke nekte for, men likevel har jeg lyst å kunne tillate meg å si at jeg er sliten. I år som i fjor, og som året før der også sikkert. Jammen godt man har denne bobla, så man slipper å se like tydelig hvordan livet raser fordi. Godt er det også at man i det minste tror at ingen ser en der man sitter med bustete hår, blek og med ett ansikt preget av årene med stress og kav. Godt ingen behøver å kjenne hvor mye dårlig samvittighet, utilstrekkelighet og bekymring jeg føler på.
Men når det er sagt, til våren er jeg ferdig med studiene!!! Og ingen vet hva livet bringer. Plutselig er det vår, en helt ny vår, som bringer med seg en ny start kanskje? Selv om tankene kan kjennes ganske tunge til tider så har vi mye og glede oss over, og vi har drømmene i behold, det kan tross alt bare bli bedre!
Gården har forøvrig fått ennå litt oppgradering. Vi har pusset opp rommene til ungene, loftstua, trappegangen, vaskerommet og kontoret. Daniel har bygd/tilpasset sauefjøs to ganger. Og naturligvis, det har kommet sauer til gards. Plutselig har det blitt nærmere 50 gammalnorske spælsau som tusler rundt her og rydder i busker og kratt. Om du opplever at pinnekjøttet til jul har et hint av bringebær så kan det være sauer fra Staurset Gaard du spiser, kanskje er det Mirakel (som faktisk tilbragte noen dager på stua og studerte samfunnsfag sammen med meg), lille Håkon Håkonsson, Jølle eller Bølle. Håper det smaker! :-)
