Prinsessen og halve kongeriket

Det har nok pågått en stund, jeg ser det nå. Men brått ble det så virkelig. Så nært, så truende og på mange måter skremmende. Samtidig så tabubelagt, det skal ikke snakkes om… Jeg klarer ikke la være, og du verden så vanlig det er! Alle har en erfaring. Enten fra eget liv eller fra noen som står de nær.

Jeg står midt oppe i det, samtidig som det er utenfor min forstand. I et øyeblikk forstår jeg, i det neste forstår jeg virkelig ingenting. «Hva skjedde», «hva gjorde jeg», «…eller var det meg», «hva skal jeg gjøre», «hva skal jeg ikke gjøre», - spørsmålene raser gjennom hodet nesten ustanselig.

Skulle ønske det satt i min egen kropp, det hadde nesten vært lettere enn å dele seng med depresjonen.

Det tøft å se sin aller beste venn slite. Jeg føler meg maktesløs, rådvill og trist. Jeg vil så gjerne gjøre alt godt igjen! Hadde det vært mulig skulle jeg bygd en helt ny verden for deg kjære. En verden uten motgang. Fullstendig fri for smerte og bekymring.

Å spørre seg hvorfor det ble sånn har ikke noe for seg. Jeg skjønner jo det… Alle kan forstå deler av årsaken. Spørsmålet er heller hvorfor det gikk så langt. Hvorfor lot jeg det gå så langt? Hvorfor oppfattet jeg ikke signalene tidligere? Alt skjedde så gradvis, det ble bare en del av hverdagen.

Nå er det kommet dit hen at det eneste jeg kan spørre om er hvordan vi finner veien tilbake. Nei vent, jeg vil ikke ta noen vei tilbake. Jeg vil ta oss videre.
Det er nesten som at du sliter deg gjennom en stor og mørk skog med mange dystre skapninger. Du har gått langt om lenge og lengre enn langt. Du vet det må finnes en ende på skogen. Du har neppe noen ønske om å snu og gå tilbake da heller!? Du vil heller fortsette til du finner utgangen av skogen, som forhåpentligvis avdekker et fredfullt sted utenfor. Jeg står midt i skogen. Jeg husker knapt hva jeg har passert, men jeg vet jeg må passere noen skapninger til på ferden videre. Jeg vet ikke hvordan de vil se ut og hvordan de møter meg. Det eneste jeg vet er at jeg må forbi.

Egentlig burde jeg bare holde kjeft. Jeg har ingenting å klage over, det er jo ikke jeg som er syk. Det er ikke jeg som har det vanskelig, sånn egentlig… Jeg burde bare være fornøyd, ikke si noe og smile pent. Det er kanskje sånn jeg utgjør den beste støtten? Bare stå støtt som en mur, -ikke tenke, ikke føle… Hadde jeg enda fått det til.

Du ble sammenlignet med en soldat. En soldat som hadde vært i krigen og følt ondskap tett på kroppen. Du var den «tøffe» soldaten. Den som tåler «alt». Den som ikke tenker, ikke føler. I kampens hete er du lagd av stål. Skuddsikker og med et ubeskrivelig mot.
Du har ikke vist meg det, men jeg tipper du har vært i krigen de siste årene. At det har rådet en vill krig under huden din og i hjertet ditt. Krigen har roet seg og mennesket i deg begynner igjen å ta plass. Soldaten brister…

Kunne jeg bare tatt din plass. Hodet mitt maser om det samme opp igjen og opp igjen. Hadde jeg bare kunne tatt over, så du hadde sluppet. Du fortjener det ikke. Du er verdens godeste og flinkeste menneske. Verdens beste pappa, venn og kjæreste. Du har alltid stått på for å hjelpe meg. Men nå føles det som det ikke er noe jeg kan gjøre for deg. Jeg burde gitt deg så mye i gjengjeld, men når jeg prøver er det som at alt blir feil og det blir heller verre.

Du sier alltid at jeg ikke skal prøve så hardt, uansett hva det gjelder. Men jeg må jo prøve, kan ikke bare gi opp. Ikke bare må jeg prøve, jeg må KLARE også. Ingenting får ødelegge det mennesket som betyr så ubeskrivelig mye for meg! Jeg godtar det bare ikke. Jeg må finne en løsning, vennen! Jeg skylder deg det…

Vi har to nydelige solstråler sammen. De kan ikke en gang sammenlignes med de første solstrålene som treffer kinnet om våren etter en lang vinter. De er enda bedre! Riktignok kan disse to vidunderne gi utfordringer, prøvelser og tøye grenser. Det er felles for oss begge. Like felles som at de gir glede, latter og masse kjærlighet.
Men hvordan påvirker dette egentlig dem? Å ha en pappa som lever under en sort sky og en mamma som stadig er på søken etter en rosa? Jeg lar meg stresse over situasjonen, men stresser jeg samtidig dem? Merker de noe i det hele tatt? Conrad vet at pappa er litt syk i hodet sitt. Huff, det høres jo fælt ut, men hvordan ellers forklare en (snart) treåring noe så diffust og ukjent? Vi er enige om at pappa kan være sint og lei seg, det er ikke vår feil. Conrad og mamma sin oppgave å være ekstra snille og gode, det er slik vi hjelper pappa. Vi må høre etter, kanskje gi pappa en kos, og fortelle at vi er glad i han. Det er medisinen pappa trenger. Hermine er for liten til å hjelpe, men vi store klarer det. Kanskje er det feil å prøve å forklare han også? Neimen om jeg vet om det finnes rett og galt i en slik situasjon. Jeg har stor tro på at barn (selv små barn) kan forstå mye, og det er viktig å prate sammen, også om det som er vanskelig. Det verste må være at han oppfatter situasjonen som noe han har skyld i. Og eneste måten jeg kan få innblikk i hans tanker og følelser er gjennom det språket han hittil har tilegnet seg.

Hvorfor skriver jeg egentlig dette og deler med «hele verden»? Tja, trangen til å lufte tankene kanskje..? Egentlig hadde jeg luftet tankene like godt bare ved å skrive dette og forkaste det etterpå. Så publiseringstrangen kan ikke forsvares så enkelt. Ikke tror jeg egentlig at noen har så enormt stor glede av å lese om våre utfordringer i hverdagen heller. Men samtidig, kanskje noen kan kjenne seg igjen i noe? Kanskje andre også har delt seng med usynlige sykdommer som egentlig ikke skal snakkes for høyt om?
Nei, jeg vet det! Publiseringstrangen kommer som et resultat av ordet «eventyr» som jeg har brukt flere ganger på bloggen. Jeg vil jo ta leserne med gjennom vårt eventyr her på Staurset Gaard.

Så, hvis vi ser på de typiske sjangertrekkene for et eventyr; hovedpersonen(e) går gjennom en reise hvor h*n står overfor en prøvelse. H*n må vinne over noe. Ofte noe nytt, ukjent og skremmende. Etter kampen vender h*n hjem hvor det har oppstått en forvandling. Hovedpersonen(e) har ny kunnskap/erfaring og har ofte vunnet prinsessen og halve kongeriket i tillegg. Prinsen/prinsessen og et halvt kongerike har vi alt, begge to, så den er grei. Målet må derfor være at vi gjennom dette lille (bonus)eventyret skal vende hjem med ny erfaring som gjør oss til sterkere mennesker enn vi var før vi reiste. Ved hjelp av tid, forhåpentligvis «magiske» piller og ekte «Espen Askeladd-mot» vil nok dette være mulig.
Men for all del, dersom noen tilfeldigvis skulle ha en god fe på lur, tre magiske nøtter eller en utslitt skosåle tas slike bidrag mot med stor takknemlighet. :-)

Kjære Daniel, du klarer dette!
Jeg skal også klare dette. Fordi jeg elsker deg. <3

Velkommen Hermine!

Jeg ser nok en gang 50-tallet på vekten, etter å ha vært godt oppe på 70-tallet! Det tyder på at jeg har blitt mamma igjen, og dermed er det også på tide å introdusere den lille mageboeren her på bloggen. ;-)

Noe nyttårsbarn ble det ikke (http://www.andalsnes-avis.no/frapapir/article10501483.ece), men å bli først i kommunen, -det klarte vi (http://www.andalsnes-avis.no/nyheter/article10526856.ece).

Pappa spådde fødsel 7.januar på grunnlag av fullmånen 5.januar. To dager før eller etter fullmåne sier vist myten at fødsler har større sjanse for å finne sted. Når jeg sjekket for Conrad sin del stemte dette. To dager før Conrad var født var det også fullmåne. 7.januar var termin, mamma hadde fri fra jobb, ingen forelesning, alt lå rett og slett til rette for fødsel. Noe fleipefult la jeg ut en facebook-status om dette, hvor jeg hentydet at jeg planla fødsel denne onsdagen. Kun 5 % av alle gravide føder på termin, så jeg forsto jo at sjansen var heller liten.

Når jeg la meg tirsdag 6.januar tenke jeg at «planen» så ut til å ryke og jeg forberedte meg på nok en jordmortime dagen etter. Jeg snapchattet litt med en venninne før jeg sovnet og forsikret henne om at ennå var det ingen fødsel på gang.

03.15 bråvåknet jeg av at en diger vannballong eksploderte mellom bena mine. Først ble jeg litt irritert over å bli påført noe slik når jeg endelig sov litt godt (for første gang på 5 døgn) men det gikk fort over da jeg forsto hva som var hendt. Siden hodet ikke var festet hadde jeg fått beskjed om å bli liggende og ringe ambulanse ved evnt. vannavgang. Jeg hadde dermed ikke annet valg enn å vekke den kommende far, som også sov meget godt. Jeg ristet han det jeg greide og brølte til slutt, «Daniel, vannet har gått!!!» Uten å foretrekke en mine snur han seg rundt mot meg og mumler «på begge sider!?». Jeg måtte virkelig spørre opp igjen, men før jeg viste ordet av det stod han midt på soveromsgulvet. Der tok han tre-fire piruetter rundt seg selv før han står å stirrer ned i sengen, «du er sikker på det er vannet som har gått? Du svetter ikke bare veldig mye?» Hvilket spørsmål var dette?? Jeg kunne ikke annet enn å le. Da våknet Daniel også, og innså at nå var det alvor. Jeg bekymret meg mest for den dyre sengen vår, mens Daniel ringte sykebil. Jeg oppdaterte venninnen på snap med et bilde av et meget lubbent «vannet har gått fjes», og ringte mamma. Hun kom for å være hos Conrad. Jeg ble båret ut mens jeg beordret Daniel til å ta med alt jeg så på veien, «dunjakke må jeg ha, også den Bjørnstjerne Bjørnson boka der, og språkhistorieboka på stua, og veska mi..» Alt ble med, men sko, det var det ingen som tenkte på. :-)

Etter en liten sightseeing opp til Dale (sykebilen kjørte feil, for andre gang…) var vi på vei. Riene var begynt og økte raskt i intensitet. Vi ventet så vi fikk tatt første ferga, og derfra ringte ambulansen og fikk klarsignal til å passere gjennom Fannefjordstunellen som stengte to dager tidligere. Eneste referansepunkt jeg hadde på turen var «dumpene» på hver side av Bolsøybrua, disse forsterket rien jeg var midt inne i. ;-) Vell fremme på sykehuset ankom jeg en kaotisk fødeavdeling og jeg ble tildelt sjefen sjøl (overjordmora), som egentlig skulle sitte på kontoret. Hun var en dame av få ord, og kommunikasjonen oss mellom var heller minimal, til tross for at jeg stilte en million spørsmål. Jeg var sjeleglad jeg hadde født før, ellers hadde jeg nok blitt rimelig skremt av å ikke vite noe om hva som foregikk. Jeg var f.eks. fast bestemt på å få epidural denne gangen, hvis det var en mulighet. Da Daniel etter hvert spurte om dette var mulig fikk vi til svar, «åja, vil du ha det, vent litt da så skal jeg…» også ble det med det. Epiduralen fikk jeg aldri. I ettertid ser jeg at det sikkert gikk for fort på slutten, men det sa hun altså ikke noe om. Hehe! Jeg fikk tidlig trang til å presse nå også, likens som med Conrad, og siden hun hadde informert om kun 4 cm åpning da trangen kom holdt jeg igjen med jeg klarte. Det var jo det jeg husket jeg fikk beskjed om sist. Klokken var nå rundt 9 ser jeg på et bilde jeg har tatt av klokken på fødestuen. Til slutt hylte jeg at jeg MÅTTE presse, og fikk tydeligvis lov til det. Utfra skjemaet som skisserer fødselen grafisk gjorde dette susen, for kurven utgjør en kraftig diagonal nedover og 11.44 står det at en perfekt jente ble født. Jeg minnes at jeg sjekket kjapt om det var en jente, og deretter var jeg mest nysgjerrig på morkaken (som forøvrig var dobbelt så stor som «normalt», noe jeg kan forstå, for det var voldsomme greier. Hehe!), den gikk jeg nemlig glipp av sist. Pappaen klipte navlestrengen, noe jeg også fikk med meg denne gangen. Deretter var jeg klar for lunsj og telefonrunde. Utrolig hvor mye bedre jeg følte meg rett etterpå denne gangen!

Dagene på føden gikk (sakte) som sist. Men jeg hadde en halt annen ro denne gangen, så jeg klarte å nyte dagene noe mer. Første dagene var preget av etterrier fra h*?%&#e, en kvalm liten jente som kastet opp en del og besøk. Deretter kom vi oss begge to og var klare for hjemreise. En UL av dekket imidlertid at jeg hadde mye rester fra morkaken og måtte ble en dag ekstra for å få medisiner som kunne fikse dette. Ingen medisiner fungerte og jeg ble sendt hjem med en veldig stor infeksjonsfare. Foreløpig har ingenting skjedd, og etter mye frem og tilbake mellom leger og jordmødre har det nå blitt konkludert med at legen på sykehuset muligens har tatt feil (flere ganger, og det samme har jordmoren han hadde med seg) og at det derfor ikke er noen ting å tenke på. Jeg skulle i alle fall blitt dårlig til nå hvis det hadde vært noe, så da har jeg slått meg til ro med dette, selv om det er litt irriterende når det skal bli så mye styr for tilsynelatende ingenting.

Vell hjemme møtte vi en utrolig stolt storebror. Han vil kose, holde, og bære, og er gjerne våken sammen med meg for mating kl 05-06 om morgenen. Han henter ting mens jeg mater, han springer og gir smokk om hun skriker og jeg er opptatt, rett og slett en super-storebror. :-)

Vi har gitt gull-jenta navnet Hermine, noe som ikke er inspirert av Harry Potter. Vi har verken lest noen bøker eller sett filmene. For Conrads del går hun ennå under navnet baby.

Nå går dagene til mating, raping, bæsjing og soving. Jeg ammer ikke, jeg mammer. Dette innebærer omsorg, nærhet, trygghet, kjærlighet og morsmelkerstatning fra flaske. Et valg vi har tatt som er perfekt for oss!

Jeg har ramlet helt av lasset når det gjelder studiene, så her forstår jeg at jeg får en stor jobb etter hvert, men akkurat nå har det føltes mest riktig og vie tid til familien.
Daniel er fortsatt sykemeldt (og blir nok det i lang tid), så her har jeg jo god hjelp. Jeg håper også for hans del at Hermine og Conrad kan bidra til at han blir raskere frisk.