Sakte går det opp for meg at dette er fremtiden vår. Gården er vår og det er her vi høyst sannsynlig skal leve resten av livet.
Til å begynne med følte jeg nærmest at jeg var på ferie, skulle bare være her en periode for så å dra tilbake til leiligheten vår på Åfarnes. Nå som det har kommet nye beboere der og jeg har tilbragt mye tid her alene har virkeligheten innhentet meg.
Apropo virkeligheten, jeg er nok en person som til stadighet tror man kan leve utelukkende på luft og kjærlighet. Fortvilende for min kjære som er den rake motsetning? Jepp, uten tvil! :) Jeg har nok alltid fryktet voksenlivet litt. Har ikke riktig forstått hvorfor. Jeg liker jo utfordringer, planlegging, ansvar, kontroll osv. Dette gårdkjøpet har åpnet øynene mine, og her om dagen gikk det virkelig opp et lys.
Å kjøpe hus er noe jeg ser på som svært voksent, utover dette har jeg ikke tenkt så mye på hva det innebærer. Plutselig får jeg spørsmål om vi eier gården sammen. Jo, ja.. Vi gjør da det. Og vips, så var jeg grunneier!! Okei, tenkte jeg, det var voksent. Nesten litt gammelmannsaktig. I neste øyeblikk hadde jeg fått tildelt 5 hjorter til hjortejakten. Dette ble egentlig bare komisk for mitt tilfelle. Jakt er ikke noe jeg selv bedriver, men det har vært en del av livet til menneskene rundt meg helt siden jeg kom til verden. Poenget var at nå var det jeg som brått hadde retten til å skyte hele 5 hjorter på min eiendom. Dette hadde jeg aldri ofret en tanke. Videre har det kommet noen slike aha-opplevelser som forteller meg hva jeg faktisk har kjøpt. Dette er ikke bare et 500kvm stort hus, det er så utrolig mye mer. Mer voksent enn jeg hadde forestilt meg.
En dag nevnte Daniel at vi skulle fått handlet litt byggevarer, fikset litt småting på huset. Jeg tente tvert! Tankene falt umiddelbart på plass; vi skulle pusse opp! Uten videre spørsmål hadde jeg bestemt meg, det var soverommene vi skulle begynne med. Først Conrad sitt, så lillesøster sitt. Kanskje vårt også, om pengene strakk til?? Handlelisten var klar, jeg var klar, pengene fra jul i fjor lå klare, men hvorfor virket ikke Daniel like klar?? Dette var da ikke noe å lure på? Jeg hadde funnet frem til gode tilbud på materialer, valgt effektive løsninger (iallefall i mitt hode), kunne han ikke bare dele engasjementet mitt å sette igang? Etterhvert satte han seg ned med meg. Som om jeg var en annen 5åring satt vi kne mot kne. Etter denne samtalen forstår jeg hvorfor jeg har ant en frykt for voksenlivet, -det kan da neppe finnes noe kjedeligere enn å bli voksen!? Som nevnt tidligere lever jeg i stor grad på luft og kjærlighet. På lykke og fromme seiler jeg avsted på en rosa sky. Så lenge ting ser pent ut rundt meg tenker jeg ikke så mye på resten. Fryser jeg på beina klager jeg litt, fyrer (med ved Daniel har hugd), og pakker meg inn i ullsokker og pledd. En deilig kopp te, og så er livet fullkomment igjen. Daniel sitt poeng var at vi har kjøpt et gammelt hus med naturlig gjennomtrekk. Siden taket er i dårlig stand vil vi snart kunne oppleve mer enn bare trekk, om vi ikke gjør noe. Rett før Daniels far døde rev han et utbygg over en trapp, og den gamle byggemåten gjorde at det nå står åpent og regner inn på tømmeret. I verste fall tåler ikke tømmeret en vinter til og vil råtne. Dette betyr mye mer jobb og en større kostnad enn om vi tar tak i det nå. Daniel sier vi må bruke tid og penger før vinteren kommer på å skifte noen greier på taket som holder det tett, isolere, og kle igjen veggen hvor utbygget var. Da vil vi ikke ha kapasitet, verken økonomisk eller tidsmessig, til å gjøre noe inne. Han kunne også forklare at gjennom å bruke penger på å isolere huset, bytte til en energieffektiv varmvannstank mm. ville vi spare på strømregningen. Dette kunne igjen gi mer å pusse opp for innendørs etterhvert. Jøss tenkte jeg, for en kjedelig tanke, for en voksen tanke. Men samtidig for en fornuftig og høyst realistisk tanke. Så dum jeg hadde vært, som har tenkt så kortsiktig hele veien...
Takk og lov for at jeg har en samboer som evner å plukke meg ned fra den rosa skyen og riste litt i meg av og til. Tro hvordan det hadde endt om jeg hadde vært alene om dette eventyret. Støvler og paraply inne kanskje? Jeg må bare si, takk Daniel for at det er vi to som gjør dette sammen, for at vi utfyller hverandre og utfordrer hverandre. Takk for at du (på noen områder) er så voksen, og til tider irriterende kjedelig. Hehe!
Samtidig får jeg nesten bare si;
- Velkommen til voksenlivet og virkeligheten, Eva-Therese -
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar