De første ukene i nytt hjem

Tenk, nå er vi her. Vi har faktisk bodd på Staurset Gaard i et par uker allerede, dagene flyr! Mamma & co tilbød seg å ta med Conrad når de dro på treningsleir for noen uker siden, og dermed brøt flyttekaoset løst. Med barnefri og pappa som bærehjelp gikk det unna, og vips var vi tilbake som innbyggere i barndomsparadiset Mittet. Vi brukte deretter noen dager på å gjør det mulig å bo før vi forlot alt å dro på ferie. 

Vi satte kursen mot vårt kjære naboland Sverige. Med nyinnkjøpt campingvogn og Ullared på "to-do-lista" følte vi oss akkurat passe harry. 

Nå er vi tilbake i hverdagen. Daniel er tilbake på jobb og Conrad i barnehagen. Jeg er sykemeldt etter et mislykket forsøk på å komme meg tilbake på jobb. Graviditeten har ført med seg noen voldsomt smertefulle åreknuter og en tur på legevakten bekreftet også bekkenløsning. Før legen tørr å konkludere med at en stor stygg kul i lysken "bare" er en åreknute skal jeg utredes for brokk. Men bare for å ha det sagt, den diagnosen har jeg ikke planer om å få! 

Jeg har nå passert 19 uker og vi venter spent på ultralyd neste uke. Vi har bestemt oss for at vi er interesserte i å få vite kjønn denne gangen og nysgjerrigheten vokser for hver dag som går. Graviditeten er veldig annerledes denne gangen. Jeg har mye mer smerter, og i tillegg er jeg mye mindre. Magen kom fort, men stagnerte. Tro hvordan det utvikler seg videre..? Om jeg ikke legger på meg over 25kg denne gangen så er det helt okei! ;) Endelig begynner jeg å forstå at vi venter en liten en til. Jeg begynner å glede meg, men tenker også en del på hvordan det kommer til å bli. Takler jeg tilværelsen som tobarnsmor, samboer, husholderske, gårdseier og student? Hehe! :) 

Men tilbake til gården. Vi har altså blitt Mittetdalinger igjen. Det har vi ikke vært siden jeg og Daniel ble kjærester i 2003 og flyttet til Molde i 2004. 10 år siden vi bodde her sist altså. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle velge å flytte tilbake til bygda. En stor del av meg er egentlig byjente og jeg stortrivdes i Trondheim. Jeg tror helt klart det er mammatittelen som har forandret meg. Oppveksten min på bygda har jeg ikke noe vondt å si om, og siden det nå er blitt såpass mange småbarnsfamilier her ser jeg det som et eldorado å få vokse opp i. Jeg innser mer og mer hvor betydningsfullt det er at mine barn vokser opp landlig og i sin fars barndomshjem. Det gjør meg glad når Conrad stolt annonserer at "I bor på gå-år'n". :) 

Siden vi kom hit har flere tatt turen innom. Conrad sin fadder, Kristian, kom for eksempel på besøk denne helgen. Han bor i Oslo og det var så utrolig hyggelig at han tok turen opp for å se hvordan vi hadde fått det. Et par venninner av meg har vært innom, og noen felles kompiser. Inge Vidar var her og hjalp oss under flyttingen og Per Erik (også Conrad sin fadder) var her en kveld og tok innvielsescognacen med Daniel. Tviler på at det blir med denne ene innvielsescognacen, men det var iallefall en trivelig start for Daniel. Mamma & co har allerede invitert seg på middag. En middag som de forøvrig laget selv, noe jeg synes er helt greit. Slike middagsselskaper kan jeg like. Hehe! Jeg elsker mennesker og synes det er fantastisk når noen stikker hodet inn og sier hei. 

Ennå har vi ikke kommet riktig i orden, men det er ikke så nøye. Nå som formen min er såpass dårlig går det sent fremover, men jeg vet det blir bedre etterhvert. Jeg får gjøre litt innemellom og  kose meg med den siste utpakkingen som gjenstår når kroppen tillater det. Daniel mente sent en kveld at vi skulle få tømt noen flere kasser og dro frem en kasse full av pyntegjenstander. Den kvelden protesterte jeg vilt og pakket kassen langt bort. Idag kjenner jeg lysten snike seg innpå, så kanskje jeg skal ta en titt å se om det er noen småting jeg får plassert før jeg slenger beina i sofaen. 

Ha en fin kveld! :)

~ Eva-Therese ~