Begynnelsen, fortalt av Eva-Therese.

Conrad hadde sovet så dårlig den natta, hadde våknet og grått mange ganger. Til slutt la jeg meg på sofaen for å være nærmere rommet hans. Det var slutten av september, Conrad var 6,5 måned gammel. Både jeg og Conrad hadde duppet av, og langt i det fjerne kunne jeg høre vekkeklokken til Daniel. Han var trøtt som vanlig og lot alarmen gå over i slumremodus. Jeg kviknet litt til da jeg hørte en ny alarm, ulik vekkeklokken. Jeg forsto etter hvert at det var telefonen hans som ringte, og kjente jeg nærmest ble irritert over at kundene kunne tillate seg å ringe så tidlig på morgenen. Daniel svarte, og jeg forsto raskt at dette ikke dreide seg om en jobbsamtale. Før jeg viste ordet av det sto vi på badet begge to. Ordene fra Daniel har brent seg fast i minnet mitt: «Jeg må dra til Mittet, jeg tror pappa er død.» Og borte ble han.

Jeg sto igjen helt lamslått mens en million tanker raste gjennom hodet mitt. Mest av alt tenkte jeg, hvilken misforståelse er dette? Jeg gikk rundt meg selv, ante ikke hva jeg skulle si eller gjøre. Måtte jeg gråte, eller måtte jeg ikke. Jo, jeg måtte vist det! Idet luftambulansen kom lavt over hustaket med tydelig retning mot Mittet, da kom tårene. Nå måtte jeg ringe mamma, som alltid når det er vonde eller gledelige nyheter som skal deles. Mamma svarte ikke. Det var mandag morgen, hun var på vei på jobb, det viste jeg. Kanskje likegreit hun ikke svarte. Det ville vært en tøff beskjed for henne å få på bussen på vei til jobb. Pappa ble den neste å forsøke å ringe til. Etter hvert fikk jeg snakket med både mamma og pappa.

Conrad våknet og forventet naturligvis en helt hverdagslig morgenrutine, så uvitende og uskyldig. Jeg bestemte meg for ikke å mase på Daniel, men samtidig kjente jeg et stort behov for å vite noe. Jeg måtte sende en SMS, så kunne Daniel ta kontakt når det passet seg slik. Og svar fikk jeg, i løpet av få sekunder fikk jeg en SMS tilbake om at svigerfar var død.

Mandag 24.september.2012 mistet Conrad brått sin bestefar, Daniel sin far og bestevenn, og jeg mistet min svigerfar. Dette vitner om at livet brått kan ta en uventet vending og snu tilværelsen på hodet for noen og enhver. Du vet aldri når det blir din tur! Daniel hadde jo snakket med faren på telefonen kvelden før og avsluttet samtalen med: «Yes, den er grei. Da snakkes vi i morgen.» Så vanlig, så uvitende om at dette ikke kom til å bli en realitet.

Dagen og dagene gikk. Tøffe dager for alle, naturligvis. Takket være Daniel sin fantastiske familie minnes jeg tiden med mange tårer, men også mye latter. Svigerfar var trossalt en «skrue», og alle hans rare påfunn og historier ble en del av sorgprosessen. Å «bare» være en svigerdatter i en slik situasjon er ikke bare enkel. Mange ganger tvilte jeg på om jeg egentlig «hørte til». Var jeg ønsket eller var jeg bare en belastning? Jeg og Daniel har holdt sammen siden vi var 14 og 17 år, så for hans del var jeg en naturlig del av dette. Men likevel kjente jeg på usikkerheten overfor resten av familien. Jeg hadde tanker om det meste, praktisk som jeg er, men følte ingen rett til å uttale meg. Stakkar mamma fikk derfor høre en god del om hvordan hennes begravelse skulle bli. Takk og lov for at jeg har en mamma som ikke lar seg skremme av oppryddings- og planleggingstrangen min. Hehe! 

I dagene før begravelsen måtte jeg tilbake på skolen for et par forelesninger. Jeg egner meg ikke til å «gå i dvale», og følte for å komme inn i rutine igjen. Begravelsesdagen husker jeg lite av, som begravelser flest. Det eneste som sitter som brent fast er den utrolig vonde følelsen da kransen fra familien ble lest opp, der Conrad og Daniel var med, men ikke jeg.

Det var mange mennesker i begravelsen, og det var godt å se at også noen av mine venner var representerte. Jeg, Daniel og hans søsken mange felles venner da vi har vokst opp i samme bygd, men like fult er det deilig å se at så mange tar turen på en slik dag. Daniel sine venner var kanskje ikke like godt representerte, og det er noe jeg syns er vondt å tenke på. I tillegg synes jeg det er få som har vist noen særlig støtte i tiden etterpå. Forhåpentligvis tenker jeg mer på det enn han selv.

I løpet av disse månedene som nå har gått, har det praktiske i noen grad skygget over sorgprosessen. Svigerfar etterlot seg en stor slektsgård, dog uten dyrehold, men med betydelige mengder skog og mark, og nærmest uten fungerende utstyr. Det ble koblet advokat til boet, og gud hjelpe meg så mye frustrasjon, usikkerhet og unødvendig bekymring som ble koblet til denne byråkratiske prosessen. Her finnes det ikke hensyn til at det er mennesker man jobber med. Og i vår sitasjon, mennesker i sorg, mennesker som har livet sitt på vent. Daniel har fra dag en ytret ønske om å ta over gården dersom vi kunne finansiere det, og hva som deretter har tatt sånn tid, det ligger over vår forstand å forstå. Sommerferien i fjor brukte Daniel på å slå gress. Det vi si, å skru traktor for så å skru slåmaskin, for så å skru rundballepresse, for så å ikke få slått noe gress likevel. Denne slåtten beskriver stort sett hele prosessen vi har vært igjennom. Beskjeder, tro på en løsning, nytt problem, beskjed om løsning, kontrabeskjed, osv. Et evinnelig sirkus av oppturer og nedturer.

Det har vært tøffe tider både for oss som enkeltpersoner og for oss som par og familie. Følelsene våre har vært på bærtur fra tid til annen og hverdagen har bestått av en «herlig» blanding av sorg, sinne, positivitet, frustrasjon, likegyldighet, engasjement og negativitet. Og for å si det sånn, jeg kan telle på et par fingre de dagene vi har vært samstemte. Hehe!

Vi hadde til slutt gitt opp. Ville si fra oss alt sammen. Daniel ville flytte langt bort, for å slippe å se hva som skjedde med gården. Han ville starte et helt nytt liv, borte fra alle minner om fortiden. Han var knust. Sliten, oppgitt og maktesløs. Det var da vi oppdaget et uant engasjement fra Daniel sin familie, og gjennom enormt god hjelp fra tanter, onkler og en av verdens godeste bestemødre fant vi en løsning. Vi slapp å kjempe alene, noen kom inn med ny giv, og dro prosessen i land for oss. Vi kunne ikke vært mer lettet og takknemlig.

Plutselig skjedde alt så fort, vips så stod vi med et papir i hånden med en overtakelsesdato bare et par uker frem i tid. Juli 2014 blir starten på vårt eventyr og vårt nye liv på Staurset Gaard. I øyeblikket er det hele ganske uvirkelig, men samtidig sitter drømmene løst om dagen.

Denne bloggen er opprettet med den hensikt å dele eventyret med de som måtte ha interesse av det. Kanskje kan vi inspirere andre..?

Vi er en ung familie med særdeles begrenset kapital, og vi eier en gård med betydelig behov for oppgradering. Dette betyr lavbudsjett oppussing, DIY-prosjekter, gjenbruk og kreative løsninger. I tillegg skal vi leve og være en familie. Vi skal ved hjelp av samhold, tillitt og kjærlighet starte et nytt liv i et eget hjem. Et helt annet liv enn det vi i utgangspunktet så for oss før denne mandagsmorgenen i september 2012.

- Eva-Therese -